Noah heter han, og han gråt da han ble født.
Liten, lyserød og sinna.
Noah heter han fortsatt. Men nå, nå er han langlemmet, hengslete og med lang, lyst gullhår som danser når han løper. Og det gjør han som oftest.

Jeg trodde aldri på folk som sa at tiden gikk så fort når man fikk barn. Hvordan kunne den det? Tiden er jo lik for alle, tenkte jeg. Men det er den ikke. Mammaer og pappaer har en annen tid. En som går fortere. Mye fortere.

Mammatiden går så fort at mammaer kan våkne en dag, snu seg for å se på sin lille gutt og finne en hengslete nå-er-det-bare-10-dager-til-jeg-blir-6-år-gutt ved siden av seg.

Mammatiden går så fort at man kan snu seg ved middagsbordet for å hjelpe sin lille gutt med å helle melk i glasset, for å finne en storgutt som heller selv, spiser kotelett med synlig velbehag og som smetter inn på rommet for å øve litt på keyboard når han er ferdigspist.

Mammatiden går så fort at man kan snu seg for å finne frem to epler, sånn at man kan hjelpe arvingen forstå prinsippene bak mattematikk, for så å finne en lyslugget fyr som står ved tavla og regner sammen med læreren på bli-kjent-dag på skolen.

Mammatiden går så fort at man kan gå inn på rommet for å finne en bag til å ha leker i, og istedenfor finne en oransje skolesekk som står klar og venter på høsten.

Mammatiden går så fort.
Men øyeblikkene, de varer evig. Ta vare på dem.

Skrevet av Line Tamara